Av Athar Ali
Det handler om over 15000 barn eller vel 32 % av alle elevene i Oslo skolen.( tallet er økt i de siste årene) Det handler om deres rett til å lære sitt morsmål og hvordan de kan få en kvalitetsmessig god undervisning.
Et godt morsmål anses viktig for å lære norsk, utvikle kognitiv forståelse og tilegne seg kunnskap i andre fag. Morsmålet er også viktig for å beholde og utvikle en trygg, flerkulturell identitet. I tillegg er minoritetsspråkene er en ressurs i det norske samfunn som bør ivaretas. Stortingsmelding 25, forskrift til opplæringsloven, fagfolk, lærerorganisasjoner og andre støtter retten til morsmålsundervisning.
Til tross for dette har flertallet i bystyret i Oslo i motsetning til andre kommuner fjernet morsmålsundervisning i skolen. Rasering av tilbudet til morsmålsundervisning startet i august 1991 da bystyret vedtok å fjerne morsmålsundervisningen. Vedtaket ble støttet av Høyre, Frp og deler av Arbeiderpartiet med Rune Gerhardsen i spissen. Den 24. mars 1993 vedtok bystyret at morsmålet kun skulle brukes som et hjelpemiddel i begrenset omfang i norsk og fagopplæringen. Mitt forslag om at morsmålet skulle være et selvstendig fag og ikke bare et redskapspråk ble nedstemt mot RVs to stemmer.
I Stortinget foreslo RV i 1995 en lovendring for å sikre tospråklige minoritets elever i grunnskolen rett til morsmålsundervisning. Dette førte ikke fram, men resultatet ble til slutt en forskrift § 24 som sier følgende: ”Kommunen skal gi elever i grunnskolen med anna morsmål enn norsk og samisk nødvendig morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring og særskild norskopplæring til dei har tilstrekkelege kunnskapar i norsk til å følgje den vanlege opplæringa i skolen.”
Denne saken har vært oppe i Oslo bystyre og dets organer flere ganger uten at flertallet har vært villig til å forandre sitt standpunkt til barnas fordel. Bystyret behandlet 20. juni 2001 et privat forslag fra undertegnede og en bystyremelding om undervisning av tospråklige elever. RVs forslag om å gjeninnføre morsmålsundervisning ble igjen nedstemt.
En ting er at flertallet i Oslo bystyre utafra en politisk argumentasjon ikke vil gi tilbud til morsmålsundervisning. Noe annet og langt mer oppsiktsvekkende er at Oslo kommune i mange år har nektet å følge ovennevnte forskrift som er gitt av statlige myndigheter. Et forslag om at Oslo kommune skal følge forskriften til opplæringsloven fikk bare SV og RVs stemmer!
I brev til byråden tok jeg 23. mai 2001 opp spørsmålet om foresatte i henhold til forskriftenes § 24 kan søke om morsmålsundervisning for sine barn og anke et evt avslag. Samtidig ba jeg Statens utdanningskontor for Oslo og Akershus om å få deres vurdering av samme spørsmål. Daværende byråd for kultur og utdanning Trine Skei Grande (V) hevdet i brev av 1. juni 2001 helt bestemt at foresatte ikke hadde rett til å gjøre det. Skoledirektøren i Oslo hadde samme vurdering. I brev av 6. juli og 3. august 2001 slo Statens utdanningskontor fast at foresatte kan søke om morsmålsundervisning, tospråklig fagopplæring og særskilt norskopplæring for sine barn. Vedtaket kan påklages i henhold til forvaltningsloven § 28.
Daværende byråd Trine Skei Grande (V) valgte likevel å ikke følge Statens utdanningskontors lovavklaring og sendte saken til kommuneadvokaten for at han skulle vurdere ”den juridiske siden” av saken! Byråden lovte å komme tilbake med mer informasjon til kultur og utdannigskomite noe hun aldri gjorde. Den 5. mai 2003 skrev vi til den nye byråden for kultur og utdanning, Kjell Veivåg (V). I svarbrev av 14. mai 2002 sa Veivåg at han er uenig i departementets fortolkning av ovennevnte forskrift, men gikk med på at foreldrene kan søke om morsmålsundervisning for sine barn. Etter mange runder med byrådet har skoleetaten i det siste sendt ut informasjon om ovennevnte forskrift.
Selv om flertallet i bystyret og byrådet fortsatt ikke ønsker å følge ovennevnte forskrift og gi tospråklige elever rett til morsmål og tospråklig undervisning som de har krav på er det siste brevet til skolene et steg i riktig retning. Det gir foreldre en mulighet til å søke en slik undervisning for sine barn og anke et evt. avslag. For at foreldrene skal kunne bruke en slik mulighet bør de informeres skikkelig og på deres egne språk.
Oslo kommunes manglende vilje til å gi minoritetsspråkelige barn mulighet til å lære morsmål og i det minste følge ovennevnte forskrift har hatt store negative konsekvenser for denne elevgruppen. I dag er tospråklige barn overrepresentert blant elever som mottar spesialundervisning. Det skyldes ofte språkvansker og ikke lærevansker. Det har også ført til et generelt dårlig undervisningstilbud til denne elevgruppen. Mange faller utenfor eller får atferdsproblemer.
Vi lever i et samfunn hvor barns rettigheter står i sentrum. Samtidig er det et tankekors at en del barn fratas en grunnleggende rettighet – retten til å lære sitt morsmål. Enda mer bekymringsfullt er det at så få byrer seg om det.