Av Athar Ali
En økende andel av barn og foreldre med minoritetsbakgrunn kommer i kontakt med barnevernet. I Oslo har ca. 40 % av barn/ungdom under barnevernets tiltak minoritetsbakgrunn. I tillegg er det en betydelig antall tospråklige barn under barnevernets omsorg.
Barnevernsloven gjelder selvsagt for alle som bor i Norge. Barnevernet må jobbe utfra barnas rettigheter som er hjemlet i loven. I tillegg er det svært viktig at barnevernet og hjelpeapparatet forøvrig har tilstrekkelig kompetanse om minoritetsspråklige barn, bl.a. deres oppvekstvilkår, spesielle behov, kulturelle forskjeller og preferanser. Det har betydning for barnevernets vurderinger og tiltak, ikke minst ved en evt. omsorgsovertakelse.
Det er vanskelig å komme med for bastante påstander om minoritetsspråklige barn som en gruppe. Jeg ser likevel en del fellestrekk ved minoritetsfamilier. Det er for eksempel sterkere familiebånd, familielojalitet og familien/ slektninger spiller en større rolle enn andre typer familier. Psykolog Vigdis Bunkholdt mener at det er større omkostninger for barn med sterke familiebånd å bli flyttet fra sin familie og eller miste kontakt med dem. Det er også min erfaring når det gjelder med barn med minoritetsbakgrunn. En annen forskjell er at barneoppdragelsen generelt er mer kollektivorientert med større vekt på respekt, fellesskap etc. Videre er det forskjeller i samspillmønstre, vektlegging av kroppskontakt, språk osv.
Psykolog og forfatter Carsten Hundeide mente at psykologer og andre har tradisjonelt sett omsorg og samspill i forhold til foreldrenes og barnets historie og individuell problematikk. Så lenge vi operer innenfor en homogen kultur kan dette holde, men i et flerkulturell samfunn er det også viktig å se omsorg og samspill som en del av kulturelle mønstre. Jeg synes det er et poeng som bør legges vekt på. Dersom barnevernet kun vurderer omsorgssituasjon og hjelpetiltak utfra vestlig/ middelklassens standarder er jeg redd for misforståelser og mistolkinger. Det gjelder også mange familier med norsk og arbeiderklasse bakgrunn.
Mye av teori som legges til grunn for barnevernsarbeid er basert på den vestlige verdens verdimål og i liten grad tar hensyn til forskjeller i kulturelle verdier. All forskning fra andre land viser at det knytter seg spesielle problemer til disse saker. Det er derfor etter min mening behov for å utvikle nye forståelsesmåter og tiltak som er tilpasset barn og familier med minoritetsbakgrunn. Den engelske barnevernslovgivning som legger de samme mål til grunn for barnevernsarbeid har i tillegg bestemmelser om at en også skal vektlegge kulturelle og etniske faktorer.
Jeg har sett barnevernsarbeid med minoritetsfamilier i ulike sammenhenger i mange år. I noen saker har barnevernet vært en hjelp for barn og eller deres familier. Det er mange tiltak som virker positivt. Generelt virker barnevernets kompetanse og arbeid på dette område mangelfullt og noe tilfeldig. Jeg kjenner til saker hvor barnevernet enten gjør for lite eller overreagerer. Noe av dette har med barnevernets ressurser å gjøre. Jeg tror ulik vektlegging av kulturen påvirker også barnevernets vurderinger og konklusjoner. På 80 tallet la man stor vekt på det kulturelle aspektet. Noen vil si at barnevernet den gang gikk for langt og godtok ting utfra det kulturelle. I de siste årene er barnas kulturelle tilhørighet og hva det kan bety for barnevernets vurderinger og tiltak så si ikke et tema. Målestokken ofte er en norsk idealfamilie og en vurderer omsorgen utfra normalitetsbegrepet som er forankret i det norske samfunnet. Dersom det er større avvik fra denne vekker mistanke om omsorgssvikt.
Det er nettopp på grunn av kulturelle/ språklige barrierer og forskjeller barnevernet ofte sliter med både å vurdere omsorgssituasjonen og sette i verk hensiktsmessige hjelpetiltak overfor barn med minoritetsbakgrunn. Det finnes derfor mange eksempler på at barnevernets tiltak ikke virker. Videre at omsorgssituasjonen i noen tilfeller blir betydelig verre etter at barnevernet overtar omsorgen.
Barnevernet kan ha en grunn til å gripe inn, men hvilke tiltak som man klarer å finne blir noen ganger påvirket av helt andre faktorer enn det som antas å være barnas beste. Det er for eksempel få fosterhjem og beredskapshjem som har minoritetsbakgrunn. Det innebærer at når barnevernet overtar omsorgen for barn med minoritetsbakgrunn er det stort sett tradisjonelle barne og ungdomshjem de blir plassert i. Disse er etablert for etniske norske barn med norsk kultur og det er ikke utviklet noe kompetanse for å ivareta de særskilte behov hos barn som tilhører andre språklige og kulturelle grupper. Fra faglig hold blir det anbefalt at fosterhjem/beredskapshjem/ungdomshjem bør gjenspeile barns kulturelle og språklige bakgrunn. Det er også hjemlet i barnevernsloven, men blir i liten grad fulgt opp.