Nyheter

24 Oct 2016
by administrator

Flyktningekrisen og Hege Storhaug.

Vi er vitne til en av de store flyktningekriser på grunn av borgerkrigen i Syria og andre konflikter i verden. Mange er villige til å risikere sine liv for å komme til Europa og sikkerhet. Bilder av døde barn gjør inntrykk på de fleste av oss. Valgkampen i Norge i høst ble også preget av det. Et overveldende flertall av befolkning i Norge åpner sine hjerter og ønsker å hjelpe. Det norske folk er villig til å ta imot mange flyktninger. Andre land i Europa for eksempel Tyskland tar imot flyktninger i tusenvis daglig. Hege Storhaug er blant de svært få som vil lukke europeiske og norske grenser. Hun er mest bekymret for norske verdier og velferd. Hun prøver å skremme det norske folk med at flyktninger vil overta det norske samfunn. Det sier en som påstår å kjempe for likestilling og rettferdighet. Det med offentlige midler.

Vi som har fulgt med Hege Storhaugs uttalelser om innvandrere, særlig med muslimsk bakgrunn og islam i lengre tid er ikke overrasket over det. Hennes angrep på etniske minoriteter er ofte generaliserende, krenkende og til dels ekstreme. Å beskylde profet Muhammed for pedofili og drap (”God morgen Norge ” ”holmgang” TV 2, 2005) å kalle Pakistan et land for urene mennesker (Storhaug ”mashallah” en reise blant kvinner i Pakistan 96) å sammenlikne enkelte muslimske miljøer med nynazister og fascister (P 24 2005, ”frokost tv” NRK 210206) er bare noen få eksempler på det. Hun har også tatt ordet for å bekjempe enkelt personer med muslimsk bakgrunn. (klassekampen 21.februar 06)

Mye av Storhaugs arbeid i praksis innebærer å dokumentere hvor stor trussel personer med innvandrerbakgrunn og islam er for det norske samfunn. ”gitt det store innvandingspotensialet fra den ikke vestlige verden over de kommende ti årene risikerer vi å miste de historisk sett uslåelige godene vi har bygd opp” (Storhaug, klassekampen 010403). Web-siden til Human Rights Service som Storhaug leder har en daglig oppdatering av antimuslimisk stoff fra hele verden.

Norge er et demokratisk samfunn med goder som blant annet ytringsfrihet. Hege Storhaug har rett til å kjempe mot innvandring til Norge. Det gjelder også å kjempe mot mennesker som er på flukt og prøver å komme til sikkerhet. Hege Storhaug bør ikke gjøre det i dekke av likestilling og rettferdighet, men heller å forsøke å være ærlig og stå fram det hun egentlig er.

18 May 2014
by administrator

Hva er Hege Storhaugs agenda ?

Av Athar Ali

Vi er åpne for en debatt om enkelte problemstillinger i innvandrermiljøer, deriblant tvangsekteskap og likestilling. Vi ser positivt på saklig kritikk. Det kan være nødvendig for å synliggjøre ulike problemstillinger. Det forutsetter en dialog og trygghet til hverandre.

Vi har i lengre tid fulgt med Hege Storhaugs uttalelser om innvandrere, særlig med muslimsk bakgrunn og islam. Vi opplever at Hege Storhaugs måte å angripe etniske minoriteter, deres kulturer, religioner ligner på en anti- muslimisk kampanje. Hennes angrep på etniske minoriteter er ofte generaliserende, krenkende og til dels ekstreme. Å beskylde profet Muhammed for pedofili og drap (”God morgen Norge ” ”holmgang ” TV 2, 2005) å kalle Pakistan et land for urene mennesker (Storhaug ”mashallah” en reise blant kvinner i Pakistan 96 ) å sammenlikne enkelte muslimske miljøer med nynazister og fascister ( P 24 2005, ”frokost tv” NRK 210206) er bare noen få eksempler på det. Hun har også tatt ordet for å bekjempe enkelt personer med muslimsk bakgrunn. (klassekampen 21.februar 06)

Mye av Storhaugs arbeid i praksis innebærer å dokumentere hvor stor trussel personer med innvandrerbakgrunn og islam er for det norske samfunn. ”gitt det store innvandringspotensialet fra den ikke vestlige verden over de kommende ti årene risikerer vi å miste de historisk sett uslåelige godene vi har bygd opp” (Storhaug, klassekampen 010403). Web-siden til Human Rights Service som Storhaug leder har en daglig oppdatering av anti muslimisk stoff fra hele verden.

Vi mener utfra Storhaugs mange uttalelser og publikasjoner at hun ønsker sterkt å begrense innvandringen fra den 3. verden og særlig muslimske land. Hun frykter at hvite nordmenn kan kanskje en gang i framtida komme i mindretallet. (redaksjon, EN NRK feb.2006)
Hennes forslag om gjøre det vanskeligere å bli gjenforent med familie i land i den 3. verden kan forståes i denne sammenheng.
Det vil derfor være mer riktig av Storhaug å argumentere for en strengere innvandringspolitikk enn for å spre feilaktige og ekstreme påstander. Det er etter vår mening uetisk å angripe etniske minoriteter i dekke av likestilling eller kampen mot tvangsekteskap

Hege Storhaugs uttalelser oppfattes som rasistisk eller diskriminerende da hun nesten alltid angriper innvandrere med muslimsk bakgrunn som har en annen etnisk, religiøs og kulturell bakgrunn. Hun gir åpen uttrykk for at minoritets kulturer er undertrykkende, udemokratiske og fascistiske. ” i deres opprinnelses kulturer råder fortsatt udemokratiske verdier, mangel på likeverd og likestilling samt nesten fravær av religion og ytringsfrihet” (Aftenposten 060802)
Det er sjelden i vår tid at noen hevder slik Storhaug gjør at den vestlige kulturen er overlegen andre kulturer og vil assimilere minoriteter i det norske samfunn, om nødvendig med makt. ”assimilering er helt avgjørende for å nå målet om et demokratisk og velfungerende fler etnisk samfunn”. ( Klassekampen 010403). Det er et oppsiktsvekkende utsang tatt i betraktning assimileringspolitikk ovenfor samene og andre minoritetsgrupper tidligere.

Storhaug kommer nesten aldri med forslag som er rettet mot å styrke innvandrerens stilling på arbeidsmarked, boligmarked, deres manglende rettssikkerhet etc. Hennes forslag er ofte full av diskriminerende tiltak. Hun vil for eksempel ha 24 års aldersgrense for å bli gjenforent med ektefelle i utlandet. Det vil i praksis bety at en norsk statsborger med etnisk minoritetsbakgrunn ikke kan gifte seg før fylte 24 år, mens ingen tilsvarende restriksjoner for norske statsborgere med norsk bakgrunn. Altså en ny lov som diskriminerer innvandrere på bakgrunn av deres opprinnelse og etnisitet.

Konsekvensen av å velge en slik angreps og konfrontasjonslinje fra Storhaugs side er at hun og Human Rights service har ingen eller svært liten støtte i innvandrermiljøer. Hun er i virkeligheten konflikt med dem, deres organisasjoner og ledere. Derimot har hun full støtte av innvandrerfiendtlige partier og organisasjoner. Web-siden til Human Rights Service brukes som et redskap av rasistiske og islamfindtlige krefter i Norge.

Vi er bekymret for hva Hege Storhaugs stadige angrep på etniske minoriteter kan føre til. Vi er redde for at det vil for det første undergrave alle forsøk på å få til en saklig dialog mellom innvandrere, norske myndigheter og det norske samfunn. Den slags argumentasjon fører til at minoritetsmiljøer kan komme i forsvarsposisjon og muligheter for å få en dialog blir enda mindre.
For det andre kan det bidra til å skape en enda større avstand og splittelse mellom majoritetssamfunnet og minoriteter. Ikke minst kan det skape en følelse av avmakt og frustrasjon hos etniske minoriteter noe vi registrerer i vår kontakt med miljøene.
For det tredje kan Storhaugs uttalelser særlig rettet om Islam og profet Muhammed skape konflikter i det norske samfunn. Vi kan komme i en svært uheldig situasjon som vil være vanskelig å kontrollere i ettertid.
For det fjerde kan denne type ensidig og unyansert kritikk av innvandrere og Islam forsterke negative holdninger i det norske samfunn. Det kan øke rasisme, diskriminering og gjøre det vanskeligere for en utsatt minoritet i Norge

Vi ønsker på ingen måte å begrense Hege Storhaugs rett til å ytre seg. Hun står for eksempel helt fritt til å mene at Norge ikke ta imot flere innvandrere og flyktninger fra 3.verden eller muslimske land. Samtidig ønsker vi å påpeke hvilke konsekvenser det kan ha for forholdet mellom majoritetssamfunnet og etniske eller religiøse minoriteter.

17 May 2014
by administrator

Historien om retten til morsmålsundervisning i Oslo.

Av Athar Ali

Det handler om over 15000 barn eller vel 32 % av alle elevene i Oslo skolen.( tallet er økt i de siste årene) Det handler om deres rett til å lære sitt morsmål og hvordan de kan få en kvalitetsmessig god undervisning.
Et godt morsmål anses viktig for å lære norsk, utvikle kognitiv forståelse og tilegne seg kunnskap i andre fag. Morsmålet er også viktig for å beholde og utvikle en trygg, flerkulturell identitet. I tillegg er minoritetsspråkene er en ressurs i det norske samfunn som bør ivaretas. Stortingsmelding 25, forskrift til opplæringsloven, fagfolk, lærerorganisasjoner og andre støtter retten til morsmålsundervisning.

Til tross for dette har flertallet i bystyret i Oslo i motsetning til andre kommuner fjernet morsmålsundervisning i skolen. Rasering av tilbudet til morsmålsundervisning startet i august 1991 da bystyret vedtok å fjerne morsmålsundervisningen. Vedtaket ble støttet av Høyre, Frp og deler av Arbeiderpartiet med Rune Gerhardsen i spissen. Den 24. mars 1993 vedtok bystyret at morsmålet kun skulle brukes som et hjelpemiddel i begrenset omfang i norsk og fagopplæringen. Mitt forslag om at morsmålet skulle være et selvstendig fag og ikke bare et redskapspråk ble nedstemt mot RVs to stemmer.

I Stortinget foreslo RV i 1995 en lovendring for å sikre tospråklige minoritets elever i grunnskolen rett til morsmålsundervisning. Dette førte ikke fram, men resultatet ble til slutt en forskrift § 24 som sier følgende: ”Kommunen skal gi elever i grunnskolen med anna morsmål enn norsk og samisk nødvendig morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring og særskild norskopplæring til dei har tilstrekkelege kunnskapar i norsk til å følgje den vanlege opplæringa i skolen.”

Denne saken har vært oppe i Oslo bystyre og dets organer flere ganger uten at flertallet har vært villig til å forandre sitt standpunkt til barnas fordel. Bystyret behandlet 20. juni 2001 et privat forslag fra undertegnede og en bystyremelding om undervisning av tospråklige elever. RVs forslag om å gjeninnføre morsmålsundervisning ble igjen nedstemt.
En ting er at flertallet i Oslo bystyre utafra en politisk argumentasjon ikke vil gi tilbud til morsmålsundervisning. Noe annet og langt mer oppsiktsvekkende er at Oslo kommune i mange år har nektet å følge ovennevnte forskrift som er gitt av statlige myndigheter. Et forslag om at Oslo kommune skal følge forskriften til opplæringsloven fikk bare SV og RVs stemmer!

I brev til byråden tok jeg 23. mai 2001 opp spørsmålet om foresatte i henhold til forskriftenes § 24 kan søke om morsmålsundervisning for sine barn og anke et evt avslag. Samtidig ba jeg Statens utdanningskontor for Oslo og Akershus om å få deres vurdering av samme spørsmål. Daværende byråd for kultur og utdanning Trine Skei Grande (V) hevdet i brev av 1. juni 2001 helt bestemt at foresatte ikke hadde rett til å gjøre det. Skoledirektøren i Oslo hadde samme vurdering. I brev av 6. juli og 3. august 2001 slo Statens utdanningskontor fast at foresatte kan søke om morsmålsundervisning, tospråklig fagopplæring og særskilt norskopplæring for sine barn. Vedtaket kan påklages i henhold til forvaltningsloven § 28.

Daværende byråd Trine Skei Grande (V) valgte likevel å ikke følge Statens utdanningskontors lovavklaring og sendte saken til kommuneadvokaten for at han skulle vurdere ”den juridiske siden” av saken! Byråden lovte å komme tilbake med mer informasjon til kultur og utdannigskomite noe hun aldri gjorde. Den 5. mai 2003 skrev vi til den nye byråden for kultur og utdanning, Kjell Veivåg (V). I svarbrev av 14. mai 2002 sa Veivåg at han er uenig i departementets fortolkning av ovennevnte forskrift, men gikk med på at foreldrene kan søke om morsmålsundervisning for sine barn. Etter mange runder med byrådet har skoleetaten i det siste sendt ut informasjon om ovennevnte forskrift.

Selv om flertallet i bystyret og byrådet fortsatt ikke ønsker å følge ovennevnte forskrift og gi tospråklige elever rett til morsmål og tospråklig undervisning som de har krav på er det siste brevet til skolene et steg i riktig retning. Det gir foreldre en mulighet til å søke en slik undervisning for sine barn og anke et evt. avslag. For at foreldrene skal kunne bruke en slik mulighet bør de informeres skikkelig og på deres egne språk.

Oslo kommunes manglende vilje til å gi minoritetsspråkelige barn mulighet til å lære morsmål og i det minste følge ovennevnte forskrift har hatt store negative konsekvenser for denne elevgruppen. I dag er tospråklige barn overrepresentert blant elever som mottar spesialundervisning. Det skyldes ofte språkvansker og ikke lærevansker. Det har også ført til et generelt dårlig undervisningstilbud til denne elevgruppen. Mange faller utenfor eller får atferdsproblemer.

Vi lever i et samfunn hvor barns rettigheter står i sentrum. Samtidig er det et tankekors at en del barn fratas en grunnleggende rettighet – retten til å lære sitt morsmål. Enda mer bekymringsfullt er det at så få byrer seg om det.

16 May 2014
by administrator

Barnevernets utfordringer i forhold til barn og familier med minoritetsbakgrunn.

Av Athar Ali

En økende andel av barn og foreldre med minoritetsbakgrunn kommer i kontakt med barnevernet. I Oslo har ca. 40 % av barn/ungdom under barnevernets tiltak minoritetsbakgrunn. I tillegg er det en betydelig antall tospråklige barn under barnevernets omsorg.

Barnevernsloven gjelder selvsagt for alle som bor i Norge. Barnevernet må jobbe utfra barnas rettigheter som er hjemlet i loven. I tillegg er det svært viktig at barnevernet og hjelpeapparatet forøvrig har tilstrekkelig kompetanse om minoritetsspråklige barn, bl.a. deres oppvekstvilkår, spesielle behov, kulturelle forskjeller og preferanser. Det har betydning for barnevernets vurderinger og tiltak, ikke minst ved en evt. omsorgsovertakelse.
Det er vanskelig å komme med for bastante påstander om minoritetsspråklige barn som en gruppe. Jeg ser likevel en del fellestrekk ved minoritetsfamilier. Det er for eksempel sterkere familiebånd, familielojalitet og familien/ slektninger spiller en større rolle enn andre typer familier. Psykolog Vigdis Bunkholdt mener at det er større omkostninger for barn med sterke familiebånd å bli flyttet fra sin familie og eller miste kontakt med dem. Det er også min erfaring når det gjelder med barn med minoritetsbakgrunn. En annen forskjell er at barneoppdragelsen generelt er mer kollektivorientert med større vekt på respekt, fellesskap etc. Videre er det forskjeller i samspillmønstre, vektlegging av kroppskontakt, språk osv.

Psykolog og forfatter Carsten Hundeide mente at psykologer og andre har tradisjonelt sett omsorg og samspill i forhold til foreldrenes og barnets historie og individuell problematikk. Så lenge vi operer innenfor en homogen kultur kan dette holde, men i et flerkulturell samfunn er det også viktig å se omsorg og samspill som en del av kulturelle mønstre. Jeg synes det er et poeng som bør legges vekt på. Dersom barnevernet kun vurderer omsorgssituasjon og hjelpetiltak utfra vestlig/ middelklassens standarder er jeg redd for misforståelser og mistolkinger. Det gjelder også mange familier med norsk og arbeiderklasse bakgrunn.

Mye av teori som legges til grunn for barnevernsarbeid er basert på den vestlige verdens verdimål og i liten grad tar hensyn til forskjeller i kulturelle verdier. All forskning fra andre land viser at det knytter seg spesielle problemer til disse saker. Det er derfor etter min mening behov for å utvikle nye forståelsesmåter og tiltak som er tilpasset barn og familier med minoritetsbakgrunn. Den engelske barnevernslovgivning som legger de samme mål til grunn for barnevernsarbeid har i tillegg bestemmelser om at en også skal vektlegge kulturelle og etniske faktorer.

Jeg har sett barnevernsarbeid med minoritetsfamilier i ulike sammenhenger i mange år. I noen saker har barnevernet vært en hjelp for barn og eller deres familier. Det er mange tiltak som virker positivt. Generelt virker barnevernets kompetanse og arbeid på dette område mangelfullt og noe tilfeldig. Jeg kjenner til saker hvor barnevernet enten gjør for lite eller overreagerer. Noe av dette har med barnevernets ressurser å gjøre. Jeg tror ulik vektlegging av kulturen påvirker også barnevernets vurderinger og konklusjoner. På 80 tallet la man stor vekt på det kulturelle aspektet. Noen vil si at barnevernet den gang gikk for langt og godtok ting utfra det kulturelle. I de siste årene er barnas kulturelle tilhørighet og hva det kan bety for barnevernets vurderinger og tiltak så si ikke et tema. Målestokken ofte er en norsk idealfamilie og en vurderer omsorgen utfra normalitetsbegrepet som er forankret i det norske samfunnet. Dersom det er større avvik fra denne vekker mistanke om omsorgssvikt.

Det er nettopp på grunn av kulturelle/ språklige barrierer og forskjeller barnevernet ofte sliter med både å vurdere omsorgssituasjonen og sette i verk hensiktsmessige hjelpetiltak overfor barn med minoritetsbakgrunn. Det finnes derfor mange eksempler på at barnevernets tiltak ikke virker. Videre at omsorgssituasjonen i noen tilfeller blir betydelig verre etter at barnevernet overtar omsorgen.

Barnevernet kan ha en grunn til å gripe inn, men hvilke tiltak som man klarer å finne blir noen ganger påvirket av helt andre faktorer enn det som antas å være barnas beste. Det er for eksempel få fosterhjem og beredskapshjem som har minoritetsbakgrunn. Det innebærer at når barnevernet overtar omsorgen for barn med minoritetsbakgrunn er det stort sett tradisjonelle barne og ungdomshjem de blir plassert i. Disse er etablert for etniske norske barn med norsk kultur og det er ikke utviklet noe kompetanse for å ivareta de særskilte behov hos barn som tilhører andre språklige og kulturelle grupper. Fra faglig hold blir det anbefalt at fosterhjem/beredskapshjem/ungdomshjem bør gjenspeile barns kulturelle og språklige bakgrunn. Det er også hjemlet i barnevernsloven, men blir i liten grad fulgt opp.

11 May 2014
by administrator

Et flerkulturell samfunn

Av Athar Ali

Personer med Innvandrerbakgrunn i Norge kommer fra mer enn 200 land. Alle disse kulturene påvirker hverandre og fører til økt mangfold. Dette forsterkes også av at nordmenn reiser mer enn før og tar arbeid eller utdanning utenfor Norges grenser. Dette påvirker oss, hvordan vi kler oss, spiser, hvordan vi omgås andre mennesker, vårt forhold til religioner og hvilke verdier vi synes er viktige.
Kulturtilhørighet er viktig for oss alle fordi det er med på å gi oss en identitet. Vi kan si at identitet handler om hvordan individer og grupper ser på seg selv. Gjennom sosialiseringen vokser vi inn i samfunnets kultur og utvikler vår personlige identitet.
I et flerkulturelt samfunn eksisterer flere forskjellige kulturer sammen, og det er ulike etniske grupper. En etnisk gruppe i et samfunn skiller seg fra andre grupper på områder som språk, religion, matvaner, tradisjoner og historie. De ser på seg selv som forskjellige fra andre grupper og er interessert i å beholde sin egenart.
Møtet mellom ulike kulturer kan gi grobunn for fordommer og rasisme. Fordommer kjennetegnes ved at de ikke stemmer med de faktiske forholdene. Når synet på andre mennesker bygger på den forutsetningen at det er hudfarge og ytre fysiske kjennetegn som er avgjørende for den enkeltes menneskelige egenskaper, kaller vi det rasisme.

Noen skaper frykt for det flerkulturelle Norge og tegner et negativ bilde av mangfold. Videre at norsk kultur og verdier er under angrep på grunn av innvandringen. Det er selvsagt ikke riktig. Alle kulturer utvikler seg bl.a. ved impulser fra andre samfunn og ulike væremåter. Den norske kultur er ikke samme som for 100 år siden. Likestilling mellom skjønn som regnes for å være en sentral verdi i den norske kultur har endret sitt innhold i stor grad. Før kvinner fikk stemmerett i 1913 var det stor debatt i Stortinget og samfunnet ellers om det var riktig å gi kvinner rett til å stemme ved siden av omsorgsoppgaver! Et annet eksempel er barns rettigheter som har blitt utvidet med tiden. Det viser at den norske kultur utvikler seg i tråd med samfunnsutviklingen. Ingen kultur kan utvikle av seg selv og uten noen kontakt med andre.

Dersom man hadde sett på det flerkulturelle som noe positivt. Blant annet at det snakkes flere språk hadde blitt oppfattet som en ressurs. At det finnes flere typer mat og musikk hadde blitt oppfattet som en berikelse ville ikke vi hatt en konflikt. Det flerkulturelle Norge er et faktum. Ingen kan snu denne utviklingen. Her er det viktig med kunnskap og forståelse. Man kan akseptere det flerkulturelle Norge. Det vil si en erkjennelse at alle kulturer, språk og religioner som finnes i Norge er likeverdige. Og at dagens nordmenn har flere måter å leve, kle seg, be og gifte seg på enn tidligere. Det vil være et positivt utgangspunkt og vil fremme dialog og samarbeid mellom ulike grupper i Norge. Gjennom dialog kan man bidra til å skape endring. Alternativet er å skape frykt og fordommer. Det vil bare skape og forsterke motsetninger i samfunnet. Det bidrar ikke til integrering. Assimilering hvor minoritetene må avkall på egenart og identitet er ikke ønskelig.

NORSKINNVANDRERFORUM.NO © 2014 - Org: 992 694 432